På vår ferd rundt Island stoppet vi en lite by, Siglufjörður. Byen så koselig ut og vi hadde et behov for litt beinstrekk, det første vi la merke til var noen gamle bygninger, noe som viste seg å være et sildefiske museum. Sild er en av dette århundrets viktigste faktorer for islendingens skjebner. Uten sild spørres det om det moderne samfunnet som nå eksisterer på Island noensinne kunne ha utviklet seg. Den norske påvirkningen. Det hele begynte i siste halvdel av 1800-tallet med ankomsten av nordmenn. De benyttet seg av enorme landbaserte garn i fjordene på Øst-Island og Eyjafjord nord i landet. Der var norske fartøyeiere fremtredende, og kjøpte snart tomter og eiendommer langs kysten, bygde hus og brygger, og utøvde stor innflytelse på den økonomiske og urbane utviklingen til steder som Seyðisfjörður og Eskifjord i Østfjordene.
Etter 1883 satte en kombinasjon av pakkis, kalde vintre og harde tider slutt på Islands nye sildfiskeri. I 1903 hadde nordmennene kommet tilbake til nye silde områder på islandske farvann. Deres store flåte må ha vært et fantastisk syn da den arbeidet det åpne vannet utenfor Nord-Island med drivgarn. Omtrent på samme tid begynte disse pionerene å eksperimentere med snurrevadgarn, med utmerkede resultater. Nye sildebyer ble opprettet og hundrevis av islendinger fant sysselsetting for sild for nordmennene. Islendingen stod ikke ledig ved, men deltok fullt ut i dette nye eventyret, og begynte snart å ta fiske- og salgs aktivitetene i egne hender. Følgelig gikk den gang impregnerbare norske dominansen av industrien gradvis, men terminal ned. I 1916, for første gang, overgikk tønnene som ble behandlet av islendinger i antall de som ble behandlet av nordmenn.
En morsom digresjon her at alle de gamle tingene som var utstilt her stå løst og det fantes ingen stengsler, selv om ikke alt har høy verdi er det forholdsvis vanlig i større byer og feste eller sikre gjenstander. Tydelig at her er det ikke mange turister og ingen som stjeler heller.
